Caddier og golf på Bogstad før og under krigen.

Det ble faktisk spilt golf på Bogstad under hele krigen. (teksten fortsetter under bildet)

I løpet av 1940 ble store deler av golfbanen på Bogstad gjort om til dyrket mark i samarbeid med Oslo Kommune, men det stod igjen nok åpne felt mellom åkerlappene og potetrennene til at det gjennom krigsårene kunne spilles golf på en tilpasset 9-hulls bane.

I begynnelsen ble hullene på Himstadjordet, på andre siden av Sørkedalsveien, benyttet, men da tyskerne rekvirerte området for å anlegge en ekserserplass, og satte opp forlegningsbrakker, ble dette området oppgitt for godt.

Men selv under krigen var det ingen som spilte golf uten å bruke caddy og på Bogstad var det til enhver tid 20 – 30 ungdommer som stillte som caddier. Mange kom fra Røa, et område like ved banen, og de kjente hverandre gjennom skole og idrett. De fleste hadde gått læretiden fra årene før krigen, både som A-caddy og B-caddy

Caddyene levde under et stramt regime og var ganske godt disiplinert. De hadde for eksempel ikke adgang til restauranten I klubbhuset. Det var både jenter og gutter og alle begynte som B-caddy, og etter en lang opplæring kunne de avansere til A-caddy. Det var stort. Ikke bare fordi betalingen var bedre, men også forholdet til spillerne stod i stil med kategorien. For eksempel var det enkelte spillere som insisterte på å få bruke A-caddy, og som A-caddy kunne man også gå dobbeltcaddy, med en bag på hver skulder.

Godtgjørelsen for caddyene var ganske moderat. I 1938 var satsene kr. 2.50 per 18-hulls runde for A-caddy og kr. 1,50,- per runde for B-caddy. I tillegg måtte spillerne betale hhv kr. 0,25 og kr. 0,50 I avgift til klubben. Etter krigen (1946) var betalingen til caddyene satt så lavt som kr. 0,50 for 9 hull og kr. 1,00 for 18 hull.

Kjente caddy-navn var John Johansen, Kåre Kittelsen og Erik Osland. De ble alle meget dyktige golfere og representerte Norge på en utmerket måte i internasjonale konkurranser. Spesielt kan nevnes at John Johansen, med sitt sterke nærspill, var en av Norges aller dyktigste golfere til langt inn i 60 årene. Det var nok ikke uvanlig for caddiene å tyvspille så ofte de kunne, særlig om natten, og de ble kjent som “nightplayers”. Dette ble nok akseptert av klubben som en del av arbeidet med å lære seg spillet for å bli dyktige rådgivere for spillerne de skulle være caddy for.

Det var enkelte rekvisita som manglet under krigsårene. Bl.a. var det ikke mulig å fremskaffe golfballer i Norge. Medlemmene i Oslo Golfklubb var ressurssterke, og det var ikke uvanlig at det ble fremskaffet golfballer fra Sverige etter at det hadde vært foretatt legitime reiser til nabolandet. Navn som er nevnt i denne sammenheng er Josef Treider (senere formann i klubben i perioden 1945-48), C.A.Carlsen og Dr. Cato Aall.

David Hansson har fortalt følgende historie fra en runde som caddy i 1944:

«Jeg var caddy for Cato Aall og mener å huske at han spilte sammen med Arne Steckmest, gamle Noble Stibolt og Gilbert Heron. På 9. hullet fikk Cato Aall hole-in-one og da ble det med det 9. hullet. Det ble stor oppstandelse det vet du. Da bar det rett inn i klubbhuset for å feire med full middag. Jeg husker at jeg ikke hadde fått penger av Cato Aall, og jeg stod utenfor klubbhuset (caddier fikk aldri komme inn i klubbhuset – er du gal! Det var strengt forbudt.), men omsider kom han ut til meg og da fikk jeg hele 20 kr. Og det var enormt mye penger den gangen. For å gi et eksempel på hvor meget det var kan jeg fortelle at hos Simen i Bua (han het egentlig Simensen) fikk caddiene lov å handle. Der kostet en stor is med sjokolade 15 øre, da kan du tenke deg at 20 kroner var veldig mye penger.»

Da freden brøt løs i mai 1945 var styret ikke sene om å starte arbeidet med restaurering av banen. Den 14. mai ble det arrangert styremøte og den 31. mai ble det avholdt ordinær generalforsamling gjeldende for årene 1942,43 og 44..

Samtidig ble det gjort mye arbeid for å sette banen i spillbar stand. Bogstadbanen ligger på en morene og det var stein, ikke leire, som var den største utfordringen da banen skulle settes i stand og her gjorde caddyene en stor innsats.

Det manglet ikke på planer og forslag, men som så ofte ellers er arbeid i forbindelse med en golfbane avhengig av penger, og i denne sammenheng utstyr.

For øvrig vises det til Oslo Golfklubbs 25 års jubileumsbok fra 1949. 
http://issuu.com/oslogolfklubb/docs/oslo_golfklubb_1924-1949

Den hjelp og støtte Oslo Golfklubb fikk fra venner og forbindelser i Amerika var uvurderlig. Mer om dette kan leses her:
http://www.golfhistorie.no/begivenheter/1940/slik-begynte-gjenoppbyggingen-etter-krigen

Historien om Oslo Golfklubb 1924-1949

Med hjelp fra venner i USA kunne oppbyggingen av golfbanen begynne etter krigen.